I mange familier blir det sagt mye underveis: pass på, ikke gjør det, stopp. Det er godt ment, men barn husker sjelden lange rekker av formaninger. Enklere og mer varig er noen få faste avtaler som hele familien har snakket om og er enige i. Slike avtaler er ikke lover, men en felles måte å ta hensyn til hverandre og til andre på.
Lag avtalene sammen
Sett dere ned i en rolig stund, ikke rett før dere skal ut. La barna komme med forslag, og spør hva de synes er viktig. Barn holder gjerne fast ved det de selv har vært med på å bestemme. Hold det enkelt, gjerne bare noen få punkter, for eksempel at alle venter på hverandre for enden av veien, at man ser seg godt om før man svinger, og at alle sier fra hvis noe føles utrygt.
Bruk gjerne små tegn som alle kan. En hånd i været kan bety at du vil stoppe, og et lett klapp på styret kan bety at de andre skal vente. Slike tegn gjør at dere slipper å rope, og de er lette å huske. Øv dem sammen hjemme, gjerne som en lek, og bruk dem på turene. Etter hvert kommer de av seg selv, og ingen trenger å tenke over dem.
De voksne må gjøre det de selv sier. Barn ser på oss og kopierer det de ser. Hvis du stopper opp og ser deg om, gjør de det samme. Hvis du sier takk til den som gir plass, lærer de å gjøre det også. Innrøm gjerne når du selv glemmer noe, og si det høyt, at du glemte å se deg om og skal huske det neste gang. Da blir avtalene noe alle deler.
Ta avtalene opp igjen med jevne mellomrom. Barn vokser, og det som var nødvendig før, kan være unødvendig nå, mens nye ting kan komme til. Ros det som går bra, og snakk rolig om det som ikke gjør det. Husk å følge de reglene som gjelder der dere sykler. Avtalene deres er et tillegg, ikke en erstatning. Med tiden blir de en naturlig del av hverdagen, og turene blir både tryggere og hyggeligere.
